Velkommen tilbake til maurenes verden. På våre siste turer møtte vi en vakker og til tider kontroversiell art som er ganske vanlig i Europa: Myrmica rubra, kjent som den europeiske brannmauren eller den vanlige røde mauren. La oss få en rask oversikt!

Det kan være ganske utfordrende å identifisere europeiske brannmaur, vitenskapelig kjent som Myrmica rubra, ettersom de er bittesmå og bygger rede under blader og steiner. Disse maurene er vanligvis 4-5 mm store og har en gul og brun farge som gir dem et karakteristisk rødlig utseende, noe som gjenspeiles i deres latinske navn "Rubra", som betyr "rød".

I direkte sollys ser disse maurene gylne og noe gjennomskinnelige ut, mens de i skyggen får en mørkere, bronselignende fargetone. Kroppen har riller som går fra hodet til brystkassen, noe som gir dem et unikt, nesten stammeaktig utseende.

En nærmere inspeksjon av hodet avslører en trekantet form prydet med gylne hår og et langt, tynt skaft, som er det første segmentet av antennen. Bladstilken, eller midjen, er delt i to deler, der den siste knuten tilsynelatende smelter sammen med bakkroppen. Selve buken er dekket av fine, lyse hår, som faktisk strekker seg over hele kroppen. I tillegg er beina lysere i fargen sammenlignet med resten av kroppen.

Det er viktig å merke seg at disse maurene er utstyrt med en brodd, noe som gjør dem i stand til å forsvare seg effektivt. Så selv om de kan være små og spennende å observere, er det lurt å håndtere dem med forsiktighet.

Den europeiske brannmauren, eller Myrmica rubra, er hjemmehørende i Europa og trives i tempererte klimaer. Over tid har de spredd seg til Nord-Amerika og Japan, ofte via menneskenes handelsruter.

Disse maurene foretrekker vanligvis våte enger og hager i Vest-Europa. Selv om de kan finnes i skoger, er dette mer vanlig i russiske og østeuropeiske regioner. De foretrekker å hekke i fuktig jord nær elver eller sumper, og de trenger ikke høye temperaturer for å fullføre livssyklusen sin. Denne tilpasningsevnen gjør at de kan overleve i enkle jordhull og til og med tåle kortvarige oversvømmelser.

Disse egenskapene gjør Myrmica rubra til en potensiell invasiv art, ettersom den tåler ulike forhold og raskt kan etablere nye kolonier. Siden de er eurytopiske, kan de leve under et bredt spekter av miljøforhold, noe som ytterligere forsterker deres evne til å spre seg og trives.

Å finne reiret til Myrmica rubra, eller europeisk brannmaur, kan faktisk være ganske utfordrende!

Disse maurene er svært mobile og kan raskt flytte på seg om nødvendig, noe som viser deres imponerende overlevelsesevner. De er både polygyne og polydome, noe som betyr at hver koloni kan huse flere, i dette tilfellet opptil flere titalls dronninger, og reiret kan være spredt over flere steder.

I sandjord går reirene deres vanligvis ikke dypere enn 1 meter. I vanlig jord graver de vanligvis ca. 20 cm under bakken, ofte under mose, steiner eller blader, og skaper et nettverk av små kamre. Selv om livssyklusen deres fortsatt er under utredning, vet vi at de åpenbart har egg, larver og også nakne pupper. Interessant nok kan larvene tygge, i motsetning til de voksne maurene, noe som hjelper dem med å vokse raskt ved å innta protein. Myrmica rubra-maurene jakter og plyndrer døde insekter for å mate larvene sine. 

Noen reir har blitt observert i nærheten av reir av andre arter, for eksempel Formica rufa. Selv om samboerskap virker mulig, er begge artene bladlusbønder og kan av og til konkurrere om kontrollen over bladlusene. Myrmica rubra-maurene samler honningdugg fra bladlusene og deler den med søstrene sine gjennom en prosess som kalles trophallaxis.

Vi oppdaget et reir i midten av august, og som du kan se, forbereder alatmaurene (både hann- og hunnmaur) seg på bryllupsflyvningen, som finner sted mellom august og september i Europa, avhengig av været. Disse maurene går i dvale fra oktober til mars ved temperaturer mellom 5 og 8 grader Celsius (41-46 °F).

Når en Myrmica rubra-maur dør i naturen, bærer søstrene hennes kroppen ca. 3 meter bort fra kolonien og etterlater den der. I motsetning til noen andre arter oppretter de ikke kirkegårder eller organiserte avfallsdeponier.

Til tross for at de har rykte på seg for å stikke og bygge rede i hager, spiller de en avgjørende rolle i økosystemet. De er avgjørende for nedbrytningen av organisk materiale og fornyelsen av jordsmonnet. Så neste gang du støter på disse maurene, prøv å la dem være i fred. Og husk, hvor fristende det enn kan være, unngå å stikke føttene eller fingrene for nær dem!